Utredning & Arbeidsevneutprøving.

Det er nok mange som føler at det å være i tiltak gjennom NAV er ubehagelig og til dels flaut, men det er jo  tåpelig å gå rundt å kjenne på! De fleste jeg kjenner som har vært langtidssykmeldt eller vært uten arbeid har da ikke valgt dette selv! Vi vil da vel mye heller kunne fungere som normalt, være friske og uten skavanker.

Jeg har siden januar vært i arbeidsutprøvingstiltak hos jobbintro, der har jeg verdens fineste veileder, Mia. Hun er omtenksom og  har jobbet for at jeg skulle ha en god oppstart. Hun har vært veldig god på å ta hensyn til mitt sykdomsbilde, og har virkelig jobbet for å bli kjent meg meg og hva jeg står for. Hun passer svært godt i jobben sin, og er et menneske jeg liker godt!

Sykdom som ikke synes er noe av det vanskeligste å forklare , og noe av det hardeste å akseptere og forstå selv. Det å komme meg ut i dette tiltaket har  jeg ønsket lenge, men på grunn av langvarig utredelese ikke fått, og heller ikke hatt overskudd, før nå. Det har vært tungt å gå hjemme når man egentlig ønsker jobbe, men det har tatt himla lang til å finne ut hva som var galt med meg. Så da jeg fikk diagnosen ble jeg er jublende glad for endelig etter mange år i uvisshet og kamp med NAV, kan jeg si det er faktisk noe som feiler meg, og det er ikke psyken min! Og samtidig ble jeg uendelig trist, en sånn bunnløs sorg kvernet inni meg fordi jeg tenkte det var siste spiker i kista for livet jeg egentlig hadde sett for meg å leve. Det er for all del ikke siste spiker i kista for livet mitt, denne diagnosen er ikke dødelig og jeg kan leve et sabla godt liv uansett.. det kan jo tenkes jeg blir frisk også Det blir bare ikke helt som jeg hadde tenkt. Jeg tenker jo at dette har vært i kortene lenge og at jeg til en viss grad hadde forventet det, men det er ikke lett å innrømme ovenfor seg selv at man faktisk ikke klarer gå opp trappa, følge barna til fødselsdager eller rett og slett ikke orke å lese til minstemann på senga. Det er en hard kamp å ta med seg selv, innse og innrømme tapet av egen helse, det høres helt mørkt og super negativt ut, men det er ikke ment sånn- Jeg har det bra og er lykkelig over det livet jeg har, for jeg lever faktisk i et flott land, jeg kan være syk å fortsatt få penger så jeg slipper å miste hus og alt, slik at den energien jeg har kan jeg bruke på min nå 40% stilling, barna mine og min mann. Jeg er glad for det NAV systemet vi har, dog det er myye som kunne blitt gjort annerledes og svært mye mer effektivt, men det kan ikke jeg gjøre noe med. Jeg har nå jobbet meg opp til 40%, skulle så klart ønsket mer men pr nå er ikke det overkommelig. Og jeg er egentlig kjempe fornøyd med å være i gang, kanskje til neste år er jeg på 100%, hvem vet? Det er i alle fall håpet mitt.  Jeg er glad jeg har fått muligheten til å jobbe igjen, det har vært et enormt savn i mitt liv. Og jeg tror ikke jeg kunne funnet et bedre sted å være! Jeg trives ubeskrivelig god med Ilda teamet, vi er fine mennesker alle mann😆

Men det viktigste i livet, syk eller ei, er familie! Jeg er utrolig heldig for mine er skikkelig fine. mine søte små, som begge begynner bli store. Eldstemann er nå 17 og har tatt innover seg at jeg har vært syk i mange år uten at vi har kunne sagt hva det er som har feilet meg. Jeg har ikke kunne stilt opp slik jeg burde til en tenåring i vill fart mot voksen livet, på tross at dette er han blitt en flott ung mann, med stor omsorgsevne, humor og sjarm. Jeg er ubeskrivelig heldig som har så fin tenåring, som nå er blitt så stor at han trenger guiding framfor oppdragelse. Jeg håper han finner både meg og papsen som trygge voksne han kan komme til- alltid! Minstemann på 10 kan nesten ikke huske meg frisk, dessverre, og i mine dårlige perioder bærer han preg av det. Han er en vilter, lykkelig gutt med følelsene utenpå så det er ikke tvil om hva han føler. En gledesspreder, med smittende latter som ligger alltid rett bak tenna!  Jeg føler jeg ikke strekker til som mamma ganske ofte, men jeg er jo selv klar over at jeg IKKE kan gjøre noe med det. Det er ikke noe jeg kan kontrollere, det er også noe jeg har gjort gutta klar over, at jeg svært gjerne ønsker, men dessverre ikke kan. Jeg gjør det jeg kan- og det er bra nok! Min husbond, han er fantastisk, forståelsesfull og hjelpsom. Han er svært flink til å gi meg komplementer og å gjøre meg lykkelig. Og jeg håper jeg klarer gjøre han like lykkelig.

Etter mange år med sykdom og vanskelige dager har jeg nå en god forståelse for hvem jeg er og hva jeg ønsker, og etterhvert nå lært hva kroppen tåler. Å komme til Camilla på Ilda har fått meg virkelig til å innse at siste spiker absolutt ikke er hamret ned, og gjør at jeg kan se fremover og sette nye mål, å vite at Camilla gir meg spillerom til å vokse inn i min nye rolle i livet. Jeg vet at jeg har en familie og venner som støtter  uansett hva som kommer vår vei. Sånt blir man virkelig inspirert av og tilfreds med at man er god nok!😊

Ha ei nydelig helg!

Jannicke