Den stygge andungen

De fleste av oss har lest historien om den stygge andungen. For meg var det en helt magisk historie som ga meg håp om at jeg kunne bli noe mer enn jeg var og at jeg hadde gode ting i vente så lenge jeg hadde tålmodighet til å vente på det. At jeg også kunne bli noe stort og sette mitt preg på verden, til tross for at jeg var redd for det meste og følte meg mer som den stygge andungen enn som en av flokken. 

 Jeg pleier å tulle med at jeg ble voksen som 4 åring, men på en måte så er det litt sannhet i det. Jeg så aldri meg selv som barn og jeg tok på meg store ansvar veldig tidlig. Ikke fordi det var noen som ga meg det, men jeg husker å ha tenkt at «hvis jeg bare er stille og ikke gjør noe særlig ut av meg, kan resten av verden slippe å ha mer støy og problemer”. For allerede som barn hadde jeg problemer med å gå den veien samfunnet hadde asfaltert opp til meg. Jeg var en grundig grubler og langt over snittet sjenert. Jeg gjemte meg stort sett bak ryggen til mamma og trivdes nesten utelukkende i eget selskap.

Som liten virket verden uendelig stor og skummel, Så da jeg skulle begynne på Barneskolen ble frykten for det ukjente overveldende og jeg gjorde alt jeg kunne for å slippe å gå. Likevel klarte jeg å komme meg gjennom skolen og i 5. klasse ble jeg spurt av en av en klassevenninne om jeg ville holde 8.mai tale sammen med henne. Merkelig nok føltes det helt riktig for meg å gjøre. Jeg hadde allerede brukt mye tid på å observere verden rundt meg og som det voksne barnet jeg var, ville jeg gjerne fortelle historier om de som opplevde 2.verdenskrig.

For meg var dette et vendepunkt. Jeg fikk oppleve at det ikke var farlig å snakke foran andre, men enda viktigere, jeg formidlet noe jeg mente var av betydning. Jeg som person kunne påvirke andre og gjøre en forskjell. Jeg hadde for første gang satt et lite preg på verden. 

Denne tanken om at jeg kan ta kontroll i eget liv og si ja til mulighetene som kommer, har siden da vokst seg større og tydeligere og den har blitt grunnlaget for alle bevisste valg jeg tar. Noen ganger driver jeg ut av kurs og valgene blir alt annet enn bevisste, men 1995 modellen av meg selv står alltid der å holder den talen og viser meg at jeg kan ta tilbake kontrollen, selv om det er en stund siden sist.

I dag, 26 år etter, skal jeg tilbake til skolen jeg gikk på da jeg tok utdannelse som gullsmed. Jeg har nemlig fått en ærefulle plass i prøvenemnda for gullsmedfaget. Den stygge andungen har for lengst vokst inn i ny fjærdrakt og jeg føler meg klar for nye roller og nye utfordringer. Jeg vet at jeg har tillagt meg både kunnskap og erfaring som gjør at jeg kan mestre det meste.

Nå skal nye elever fullføre skolegang og nye veies skal tråkkes opp! Håper de sier ja til seg selv og får like mange muligheter som meg til å sette sitt eget preg på verden akkurat slik de ønsker det enten de føler seg som ender, svaner eller hva det måtte være!